Torgrim Titlestad:

Vi regner fremdeles med at vikingtiden begynte med angrepet på klosteret på Lindisfarne 793 e.Kr. Funnene av vikingskip i Estland fra ca. 750 endrer ikke denne konklusjonen, fordi folkeslagene i Estland var hedenske. Angrepet på Lindisfarne kan ses som et avskrekkende militært tilsvar til Karl den store og Frankerrikets ekspansive og militære tvangskristning fra sør mot nord. Denne typen trussel forelå ikke fra Estland-området.

Men i 793 fantes ikke Norge som et eget kongerike, og vi kan ikke spore landsnavnet i kilder så langt tilbake. Derimot finnes det klare kilder om at det eksisterte et eget «dansk» rike med en forsvarsvoll, Danevirke, tvers over den sørlige delen av Danmark på grensen mot Karl den stores aggressive Frankerrike i årene etter 770 e.Kr.

Vi har også pålitelige frankiske samtidskilder som forteller om et par «danske» konger, Sigfred og Godfred som truet frankernes mektige rike. Det som er viktig for oss er at dette «danske» riket også hersket over deler av Norge, fra Sørvestlandet og videre inn i begge deler av Viken, i vest og øst. Grensene for danenes innflytelse kan i dag knapt spesifiseres. Danene hersket gjennom relativt selvstendige «norske» underkonger som var dem skattepliktig og måtte stille militære mannskap på kommando fra dem.

I 810 oppsto det en svært dramatisk situasjon mellom danene og frankerne, da kong Godfred i spissen for 200 vikingskip ville angripe og utslette Karl den store som truet Danmarks grenser. Blant disse var sikkert også utkommanderte «norske» skip og mannskaper. Midt i dramaet som skremte den mektige frankiske keiseren, spisset situasjonen seg til. Kong Godfred falt død om, trolig snikmyrdet.

Den store «danske» angrepsflåten løste seg opp, og utløste et nytt drama på «dansk» side: riket ble splittet i stridende fraksjoner som kjempet om å overta makten over det store «danske» riket etter den kraftfulle Godfred. Dette riket strakte seg over Jylland til Sjælland, innover Skåne og inn i Viken og helt til Sørvestlandet.

Westarfolda som sentrum for det første sentret for opprør mot «dansk» overherredømme i «Norge». Ny lokalisering.

Her kommer plutselig en spesifikk del av «Norge» inn i bildet, et område kalt Westarfolda i de frankiske riksannaler fra 813. Lenge trodde norske historikere fra 1880-tallet og frem til i dag at Westarfolda måtte være et frankisk navn for Vestfold, siden det var den latinkyndige historikeren Peter A. Munch som sto for oversettelsen av teksten om opprøret i Westarfolda. På grunn av Munchs latinkompetanse var det ingen norske historikere som kastet et blikk på den originale latinske teksten fra 813.

Nye og kompetente oversettere gir oss en annen forståelse av Westarfoldas beliggenhet enn det man har trodd i over 170 år, her i professor Egil Kraggeruds oversettelse fra 2019. Han oversetter Westarfolda med et område:

[...] beliggende i nordvest og vender mot Britannias ytterende i nord. [...].

Selvsagt kan man ikke kan skue til Britannias nordlige ytterende fra Vestfold. Det er usannsynlig at den fremstående frankiske skriveren Einhard var så desorientert at han trodde man fra Vestfold inne i Oslofjorden kunne skue mot nordvest mot Englands nordlige ytterende. Når denne gamle fortolkningen nå står for fall, må vi stille oss spørsmålet om hvor dette «Westarfolda» lå og hvorfor beskrivelsen peker mot det sørvestlige Norge. Hvilken interesse har Westarfolda for norsk historie?

Det som er mest fascinerende for oss i Norge er at den frankiske krøniken beskriver det første blodige, folkelige opprøret mot dansk undertrykkelse i Norge i 813, og at det må ha skjedd på Sørvestlandet. I seg selv er det bemerkelsesverdig nok at sørvestlendingene har følt det danske regimet så undertrykkende at de våget og organiserte et voldelig opprør mot et forhatt og mektig danevelde. Riktignok ble opprøret slått ned, ifølge de frankiske kildene, som ikke forteller noe om hvor brutal den danske hevnen mot opprørerne kan ha vært. Men etter at de tilsynelatende seierrike daneprinsene kom tilbake til «Danmark», brøt splittelsen i det «danske» riket ut for fullt. Det ble innbyrdeskrig mellom ulike kongeslekter og områder, fra Skåne, via Sjælland til Jylland. Det tidligere relativt sterke riket ble lenge sterkt svekket og banet veien for oppbrudd i de tidligere bundne «norske» delene i nord og nordvest. Det en gang så mektige daneveldet kollapset på 850-tallet, kort tid før den unge Harald Hårfagre (f. ca. 848) begynte å kjempe for et selvstendig norsk rike.

Søker vi til andre kilder for tiden etter 813 enn de frankiske, til de irske, ser vi at vikinger ut på 820-tallet for alvor begynner å herje i Irskesjøen. Undersøker vi de irske kildene nærmere legger vi merke til at «de lyse fremmede» primært slo til fra den nordlige åpningen inn i Irskesjøen, mens «de mørke fremmede» kom fra sørspissen utenfor Wales. De «lyse» var det irske kallenavnet for «nordmenn», de mørke «danske». I de irske kildene finner vi skildringer av basketak som går de norske kongesagaene en høy gang om motsetningene mellom «nordmenn» og «daner»: her gjaldt det i begynnelsen maktkamper om å skaffe seg gods og gull fra irske klostre.

Kampen hadde også et annet islett: fra «norsk» side var det nok også snakk om å ta hevn over tidligere «dansk» dominans og undertrykkelse. I de brutale kampene mellom «nordmenn» og «daner» i Irskesjøen finner vi en grobunn for fremveksten av en norsk nasjonal identitet atskilt fra danenes oppfatninger på dette feltet (historikerne Lunden, Imsen, Titlestad). Det var følelser som i «Norge» tidligere ikke hadde hatt sjansen til å tre frem på grunn av danenes militære og politiske overmakt. Men opprøret på Sørvestlandet i 813 hadde vist også «nordmenn» utenfor Westarfolda at frykten for de mektige «danene» nå var i oppløsning nord for Skagerak.

Irske 800-tallskilder identifiserer motsetninger mellom «norske» og «danske» inntrengere

Utover på 840-tallet begynner de irske kildene å spesifisere angriperne i Irskesjøen i to hovedkategorier. De fremhever spesielt «Conung Amlaib» (kong Olav), sønn av kong Godfraith (Gudfrød) som slo Dublin ut av hendene på «danene» og gjorde Dublin til et dominerende «norsk» maktsentrum i Irland i 853. Kong Olav kunngjorde at irene i området skulle betale skatt til hans far, kong Gudfrød. Den yngre broren hans, Ivar, fikk oppgaven med å samle inn skattene og overføre dem til faren.

Denne korte notisen i de irske annalene (årbøkene) er belegg for at norske «småkonger» i vikingtiden kunne overføre store økonomiske ressurser fra utlandet til egne regioner i «Norge». I seg selv var denne «kapitaloverføringen» fra utlandet viktige bidrag til å styrke norske regioner og «småkonger» som ellers bare ville ha levd av det overskudd innenlandsk fiske, jordbruk og handel kunne gi. På grunn av denne «kapitaloverføringen» ble det vanskelig for en enekonge in spe i Norge å samle all makten på sine hender mot ressurssterke regioner ellers i landet uten krig.

Westarfoldas område: Laithlinn – Sørrogaland til Agder?

Det er interessant å kartlegge hvor den norske kong Gudfrød bodde og rådde. De irske årbøkene plasserer ham i det de kaller Laithlinn, og han avla i 854 den nye irske delen av sitt «nye» norske rike et «statsbesøk», ifølge irske annaler. (F 382) Laithlinn er etter alt å dømme et irsk navn på et kongerike i Rogaland, trolig med i dag uspesifiserbare bånd til Agder. Man kan kalle dette riket Hafrsfjordriket av den grunn at det er rundt Hafrsfjord vi finner den største mengden av insulære funn fra ca. 850–900, dvs. gravfunn med gods/gjenstander fra Irland.

Det finnes også sterke kulturelle fornminner som peker mot Sør-Rogaland. Professor i keltiske språk, Carl Marstrander, foretok i mellomkrigstiden under langvarige studiereiser en kartlegging av vikingtidsspor på Man og uttalte om stedsnavnene på øya at de «har Sydvestnorge skrevet utenpå seg med store bokstaver». I tillegg fant han 30 runesteiner på Man mot 50 i hele Norge i samme periode (fra 900–1000-tallet): runene kalte han en mansk-jærsk» type.

Vitenskapelig metodikk og konklusjon om Westarfoldas betydning

Ut fra tre vitenskapelige metoder kan vi si at det ser ut til at rogalendinger i andre halvdel av 800-tallet har dominert politisk i Irskesjøen:

1) Skriftlige irske kilder fra 800-tallet.

2) Arkeologiske funn i Norge med opphav i Irland (insulære funn) ca. 850–900.

3) Stedsnavn med rogalandsrøtter, samt norske personnavn, Olav, Harald Gudfrød.

4) Kulturminner med rogalandsdialekt på runesteiner.

Denne konsentrasjonen av rogalandske kulturminner og irsk gravgods ved Hafrsfjord fikk den norske professor i arkeologi, Egil Bakka til på 1980-tallet å hevde at funnene tyder på at det på et tidspunkt eksisterte et regionalt kongerike rundt Hafrsfjord/Jæren («småkongedømme»). Denne påstanden understrekes ytterligere av det han kaller kongegraver på Gausel like ved Jåttå-nuten i Stavanger fra 850-tallet, spesielt Gauseldronningens grav, en grav fra nesten samme perioden som ligger nært Osebergskipets rikdomsnivå.

Det vesentlige her for å beskrive røttene til Norges senere storhetstid på 1200-tallet, er at store deler av Irskesjøen fra 850-tallet av sto under «norsk» kontroll. Hovedsetet for dette spesielle sjøveldet, thalassokratiet (maritimt rike) lå etter alt å dømme på Nordjæren og hadde Gudfrød som overkonge, Irskesjøen ble styrt gjennom hans underkonger med Olav i spissen etter 850. Vi kjenner også navnet på de to andre Gudfrøds-sønnene, Ivar og Øystein.

Hovedkonklusjonen her blir at det fra sørvestnorsk side var bygd opp et eget og sterkt «transnasjonalt» kongerike som enten ville få en stor fordel i kampen om makt i Norge eller ville være den største militære hindringen for rivaler internt i Norge.

Maktsituasjonen i Norge ca. 850

Hovedpoenget her er at Norge på dette tidspunktet ikke var et samlet rike, men var inne i en maktkamp mellom flere «norske» konger – for å styrke og å utvide egen makt i Norge. Harald Hårfagre hadde ennå ikke påbegynt sine forsøk på å bygge seg opp i striden: han var for ung. På denne måten, uavhengig av noen form for norsk sentralmakt, kunne rogalendingene og andre konger og høvdinger fra ulike deler av Norge «åpne» Irskesjøen for egen berikelse, erobringer, handel og innflytelse – og altså «kapitaloverføring» fra Irskesjøen til «norsk» jord.

Ser vi på kartet merker vi at en hovedrute på 800-tallet har gått fra det kystnære Rogaland enten direkte via Shetland eller Katanes (Caithness) på nordspissen av Skottland, så videre via Hebridene (Suderøyene) og Man til hovedsetet i Dublin.

Hva skjedde med Hafrsfjordriket?

Gjennom Hafrsfjordriket via Irskesjøen forstår vi hvorfor Harald Hårfagre ca. 872 slo til mot hovedområdet for Hafrsfjordrikets makthavere i Hafrsfjord. Det var den siste mektige fienden han måtte nedkjempe for å få kontroll i Norge og kontroll med de store økonomiske ressursene fra Irskesjøen og Vesterhavet. Kong Harald vant det store sjøslaget i Hafrsfjord, og med det var Hafrsfjordriket ute av historien som eget rike. Rikets historie ble slettet fra de norske sagaskrivernes overleveringer, slik nye makthavere ofte sørger for: fortielse. Kun navnene på de to lederne for hafrsfjordvikingene overlevde i det samtidige norrøne skaldekvadet fra Hafrsfjord: Kjotve (kong Gudfrød) og Haklang (Olav, Gudfrøds eldste sønn).

Skjebnens ironi gjør det slik at vi ikke får kunnskapen om Hafrsfjordriket fra norske kilder, men fra de irske annalene. Her var både Gudfrød (Gotfraith) og Olav (Amlaib) kjente konger og krigere. Ifølge den nylig avdøde irske historikeren Coleman Etchingham omtales Olav for siste gang i de irske annalene omkring februar 872. Deretter forsvinner omtalen av ham. Det tolker Etchingham slik at det var på det tidspunktet Olav dro til Rogaland for å hjelpe faren Gudfrød mot hans norske fiender, sammen med en stor og sterk gruppe irsk-norske sjøkrigere.

Disse opplysningene bidrar til at vi må revidere og utvide vår oppfatning av Norges tilblivelse ca. 872. Årstallet ca. 872 blir bestyrket av de irske annalene og viser at den norske rikssamlingen var en kompleks prosess som også omfattet områder utenfor fastlandsnorges grenser. Men kong Harald greide ikke å utslette sine fiender i Irskesjøen, de fortsatte å styre seg selv og drive hevnangrep på Haralds rike. Bortsett fra et relativt mislykket hevntokt i Irskesjøen måtte Harald konsentrere seg om å bygge opp makten internt i Norge.