Kristkirken i Bjørgvin fremsto gjennom middelalderen som et strålende symbol på Norge som suveren nasjon og rommet gravene til en rekke av Norges konger og kongelige gjennom lange tider. I tillegg var den oppbevaringssted for St. Sunnivas skrin og hennes relikvier.

Så, mot slutten av 1300-tallet mistet Norge sin selvstendighet og kom under Danmark. Men minnet om Norges gamle storhetstid frem til 1300-tallet fortsatte å leve, ikke bare gjennom de mange sagaavskriftene som fantes, også i Bergen, der lærde menn fremdeles studerte dem i original på Holmen (Bergenhus) på 1500-tallet, men også gjennom kongegravene i Kristkirken.

Men i 1531 skjedde noe dramatisk. Den danske unionskongen, Frederik 1. (1471-1533) og lensherren på Bergenhus, Eske Bille (ca. 1480-1552) bestemte at Kristkirken, som var betraktelig større enn Håkonshallen, skulle rives. Begrunnelsen var tilsynelatende av militærstrategisk art: kirken kunne komme i veien for forsvaret av festningen i Bergen. Men dette var uten tvil et vikarierende motiv for å få anlednig til å utrydde de fremste materielle symbolene på den gamle norske selvstendighetstradisjonen. Denne konklusjonen faller naturlig om man tar behandlingen av de gamle kongegravene i betraktning.

Kongens befaling gikk ut på at bnder skulle utkommanderes til å rive kirken, men innebar også noe mer: nemlig at kongegravene i tilknytning til Kristkirken skulle fjernes. Det finnes - interessant nok - ingen dokumentasjon som kan fortelle hvor disse ble av, men det sirkulerer fremdeles en tradisjon om at bøndene protesterte da de ble pålagt å fjerne alle spor etter de gamle norske kongene. Selv om kirken kanskje utgjorde et forsvarsmessig “problem”, er det ubegripelig at ikke de gamle kongegravene fikk en ny, anstendig plassering. Det som skjedde ble dermed en gravskjending av dimensjoner.

Rivingen av Kristkirken og slettingen av kongegravene kan bare sammenlignes med en tenkt norsk invasjon av Danmark: hvorpå den norske kongen hadde befalt å rive Roskildekatedralen og fjerne de danske kongegravene. Ved en slik sammenligning synliggjøres hvilket uhyrlig overgrep Norge ble utsatt for i 1531. Og likevel er det knapt nok omtalt i nyere norske historieverk.

Sagalitteraturen overlevde imidlertid, og ga senere tiders norske historikere anledning til å gjenoppdage Norges selvstendige fortid og etablerte grunnlaget for gjenreisningen av Norge som selvstendig nasjon først i 1814 og igjen i 1905.

Kristkirketomten i dag. Foto: B. Titlestad.