Alle barn har en fødselsdag, om de kjenner den eksakt eller ei. De fleste voksne mennesker interesserer seg for sine første barneår, for der ligger fundamentet for deres utvikling senere i livet. Slik er det også for de fleste nasjoner, dvs. for de folkeslag som regner med å ha et felles tidsmessig utgangspunkt for det landet de bor i. I noen tilfeller vil opphavspunktet ha en ren mytisk karakter, som for Roma med brødrene Romulus og Remus. Med til myten hører at brødrene skal ha levd ca. 700 år f.Kr. For oss nordmenn har vi faktisk et tallfestet utgangspunkt, selv om vi ikke kjenner det eksakte års­tallet med full visshet. Perioden er imidlertid klar: i siste halvdel av 800-tallet.

Hvordan kan vi si at vårt opphavspunkt er faktisk, i motsetning til de myterelaterte årstall rundt om i verden? Svaret ligger ganske enkelt i et skaldekvad fra nettopp denne tiden, og vi kjenner navnet på skalden, dvs. kilden til denne kunnskapen. Han het Tjodolv av Kvine i Agder og var hirdskald hos kong Harald Hårfagre. På grunn av sin særegne diktform og metaforer var kvadet velegnet til å holde seg i så lang tid som minst 200 år før det ble skrevet ned og fikk sin plass i sagalit­teraturen rundt 1200-tallet. Studerer vi dette diktet merker vi at det spesielt er et stort sjøslag i Hafrsfjord i Rogaland som omtales. Seier­herren het Harald og var, ifølge skalden, nordmannakongen, dvs. nord­mennenes konge. Det var den første enekongen i Norge.

Men vi har ikke bare denne ene samtidskilden om Norge fra slaget i Hafrsfjord, vi har også en annen samtidig nedskrevet skriftlig kilde fra kong Alfreds hoff i England, Ottars beretning fra Hålogaland, nedtegnet en gang mellom 870–899. Her tales det om Nordmannaland, nordmenn – i motsetning til daner og svear. Disse to uavhengige samtidskildene forteller oss at nasjonen Norge var i ferd med å bli en realitet etter 850 e.Kr. Det kan heller ikke rå tvil om at den sentrale personen i denne perioden i Norge var kong Harald Hårfagre og at Hafrsfjord var hans sentrale arena.

Så eksisterer det en lakune i vår sikre kunnskap frem til nedtegnelsen av de norsk-islandske sagaene etter 1150. Fra da av skrives saga på saga, både ættesagaer og kongesagaer, hvor slaget i Hafrsfjord omtales som Norges fødselsstue, dvs. den norske nasjonens vugge. Flere steder gjengis det nevnte skaldekvadet som kildereferanse og forblir på denne måten Norges fødselssattest, gjerne dåpsattest for meg – problemet var at kongen ikke var kristen, dermed blir vel fødselsattest det rette ordet.

En gyldig fødselssattest bør imidlertid inneholde en dato for begiven­heten, men det var ingen jordmor med tilhørende dagbok som noterte ned tidspunktet. Derimot anstrengte sagaforfatterne seg for å datere året – som altså ble en dag i ca. 872.

Den store mengden sagaer, det er et ganske omfattende antall verker, skjøt for alvor fart på 1200-tallet, men dabbet av på 1400-tallet. Felles for nesten alle er at de fremhever at slaget i Hafrsfjord og Harald Hårfagres seier i dette sjøslaget, utgjorde Norges fødsel, men ikke bare Norges fødsel, også Islands. En god del av Haralds tapende fiender benyttet den nesten folketomme øya Island i Atlanterhavet som tilfluktsted og utgangspunkt for etableringen av et nytt samfunn, basert på det norske tingsystemet, men uten kongemakt og militærmakt, et unikt innslag i den tids Europa – i et Europa med sine keisere, konger, krigsgeneraler, paver og erkebiskoper.

Ingen sagaforfatter eller senere historikere etter 1500-tallet betvilte Hafrsfjord-slagets betydning for etableringen av den norske nasjonen, basert på kong Harald Hårfagres militære seier for sitt nye enekonge­dømme, som tidligere ikke hadde eksistert i det som nå ble Norge.

Så kom Norges nedgang på 1300-tallet med svartedauden som rev bort grunnlaget for landets videre eksistens som selvstendig rike. Men da de første sagaoversettelsene begynte å komme fra gammelnorsk til dansk på 1400-tallet, forble Hafrsfjord det felles utgangspunkt, som før. Den islandske historikeren Tormod Torfæus (1636–1719) utbroderte Hafrs­fjords sentrale rolle for Norge i sitt monumentale verk fra 1711, Historia rerum Norvegicarum (Norges Historie). Slik fortsatte det videre med lofotværingen Gerhard Schønings (1722–1780) første danskspråklige verk om Norges historie (1772) og verkene som profesjonelle norske historikere skrev etter 1814, kanskje med P. A. Munch (1810–1863) som den mest profilerte historikeren på feltet. Han skrev at kong Harald i Hafrsfjord hadde sikret seg «Enevoldsmagt over Norge, thi ingen vovede nu mere at gjøre ham magten stridig. [...] Det er naturligt, at et Slag af saadan Betydenhed og Viktighet maatte indprente sig i Samtidens og Efterslægtens Erindring. [...] Det nævnes derfor ogsaa i mange Sagaer, og omtales ej alene som det største, Harald nogensinde leverede, men og som det største, der nogensinde skal have staaet i Norge.» Med min kommentar: altså større enn Stiklestad-slaget, som sagaene også omtaler i detalj.

Denne stadig gjentatte betoningen av at Norges historie egentlig begynte ca. 872, klart markert i Eidsvollsforsamlingen i 1814, satte dype spor i norsk historieforskning, malerkunst og litteratur. Drømmen om å gjen­opprette et selvstendig norsk rike ble sterkere og sterkere utover i hundreåret og kan sammenfattes i fedrelandssangen «Ja, vi elsker dette landet» fra 1864 som begynner med fokus på sagaene og kong Harald som «med sin kjemperad» «bjerget» Norge.

Det rådde enighet i hundrevis av år om at den norske rikssamlingen var et faktum etter Harald Hårfagres seier ca. 872, og i 1872 vedtok Stortinget at et 1000-årsjubileum for denne grunnleggende begivenheten for Norge skulle feires. Det ble gjort med pomp og prakt og kongelig tilstedeværelse fra Sverige, som Norge var i union med etter 1814.

Ved 1100-årsjubileet vedtok den norske regjering under statsminister Trygve Bratteli, med tilslutning fra kong Olav 5. å feire et nytt jubileum som resulterte i kongebesøk ved Hafrsfjord, jubileumsgave til regionen i form av bevilg­ning til jernaldergården, samt et monument til minne om slaget i 872 på Ytraberget i Sola kommune.

Her kan vi oppsummere at siden den første latinske bokstav ble festet på et norrønt kalveskinn ut på 1100-tallet hadde det aldri rådd tvil om at slaget i Hafrsfjord utgjorde Norges fødselsstund. I 1972 hadde den norske regjering gjort dette til en tradisjon på høyeste nivå i Norge. Man skulle tro at debatten om slaget i Hafrsfjords betydning var slått fast én gang for alle.

En ny trend: Stiklestad utsletter Hafrsfjords rolle? Hvorfor?

Men på slutten av 1800-tallet kom partipolitikkens rolle på banen. Partiet Venstre var stiftet som en rival til Høire, og Venstre trengte en stor og samlende sak som vår store nasjonaldikter Bjørnstjerne Bjørnson (1832–1910) kom til å gå i spissen for: det gjaldt kampen for et selvstendig Norge, dvs. et brudd med unionen med Sverige. Som så ofte i ulike land grep politikerne til historiebruk for å fremme samtidens krav.

Nå lan­serte Bjørnson med stor kraft Stiklestad og Olav den hellige som mobili­seringsfaktor for den norske selvstendighetskampen. Initiativet hans vant stor tilslutning utover i Norge, og fra 1882 av ble det fokusert på Stiklestad som et symbol for norsk frihetskamp. Ser vi på samtidens presse skjedde det ikke som en tilsidesetting av Hafrsfjords rolle, men Olavs-arven skulle være den samlende plattform for tidens folkelige opprør imot Sverige.

Denne trenden grep så kirken tak i ved 1000-årsjubileet for Olavs fall på Stiklestad, i 1930, som en faktor for å dempe de sosiale motsetningene i klassekampens Norge. Dernest grep nazistene tak i Olavs-arven og gjorde spesielt gjennom okkupasjonen 1940–45 Olav til Norges bidrag til Europas «nyordning».

Men trønderne distanserte seg kraftig fra den nazistiske misbruken av Olavs-arven og gjenreiste Olav som et nasjonalt symbol gjennom Stiklestadspelet på 1950-tallet. Etter hvert fikk vi Stikle­stad nasjonale kultursenter (SNK) som mer og mer har fokusert på Stiklestad som nasjonens krybbe ved Olavs fall på Stiklestad i 1030. Dette ble først lansert i 2005 av daværende statsminister Kjell Magne Bondevik  (KrF) (f. 1947):

Slaget på Stiklestad er den viktigste begivenhet i norgeshistorien. [...] Stiklestad er selve grunnvollen i hele vår identitet som nasjon og folk. [...] Her tar vi farvel med hedendommen og småkongeveldet og samles i ett rike. Stiklestad er den moderne nasjonen Norges vugge – [...].

I 2013 fulgte hans etterfølger, statsminister Jens Stoltenberg (DNA) (f. 1959) opp. I NRK-fjernsynet kunngjorde han at det var på Stiklestad «grunn­laget for det moderne Norge ble lagt for snart 1000 år siden:

 [...] Vi kan ane den spede starten på et organisert og humant samfunn. [...] Nå står jeg på nasjonens fødested. Og nå kan si: Du blir ikke ordentlig statsminister i Norge før du har vært på Stiklestad.»

Og i 2017 stilte professor i folkloristikk ved Universitetet i Oslo, Anne Eriksen (f. 1958), minnestedsspesialist, opp i en avispresentasjon i lokalavisa Innherred i Verdal. Der sa hun bl.a. «Stiklestad som nasjonens vugge står sterkt.» Eriksen mener det skal mye til «for at Hafrsfjord får like stor status i kollektiv nasjonal bevissthet. [...] Hafrsfjord har ikke på samme måte blitt iscenesatt som del av den nasjonale bevisstheten.» I sin bok av året, Borre, Hafrsfjord og Stiklestad – Fortidsformateringer fra 1600-tallet til i dag, viderefører hun feilinformasjoner om Hafrsfjord. Bl.a. i å påstå at kampanjen for Hafrsfjord er drevet av «hafrsfjordfestivalisme» med undertegnede som leder. Nei, kravet om et «vitenskapelig fundamentert rikssenter» ble klart uttrykt fra Universitetet i Stavanger i en stor kronikk i Stavanger Aftenblad, 29.6.2012.

Oslo-professorens involvering i Hafrsfjord/Stiklestad-debatten er inter­essant av flere årsaker. For det første avslører hun en brist i sin folkloristkunnskap om Hafrsfjords rolle i norsk historie og historietenkning, for så vidt tilbake til skaldekvadets tilblivelse i tiden omkring 872. Dessuten avslører hun en åpenbar innsikt i hva som rører seg på universitetsnivå i regionen.

Hele vår norske kollektive bevissthet har iallfall siden sagaskrivningen fra 1200-tallet, forankret Hafrsfjords rolle i vår bevissthet gang på gang. Om nå ikke alle nordmenn til enhver tid har vært oppmerksomme på denne kjensgjerningen sørget Stortinget i 1899 å bevilge en stor sum for at Snorres Heimskringla skulle masseproduseres (opplag 100 000) og brukes til å undervise enhver nordmann fra da av i nasjonens tilblivelseshistorie – med utgangspunkt i dette verket, som den norske frihetens grunnmur.

Og den tradisjonen har fortsatt helt til den seneste tid. Hvis noen med grundighet har «iscenesatt» Hafrsfjord i vår kollektive bevissthet så er det de norsk-islandske sagaskriverne iallfall fra 1200-tallet. Her taler vi om en seig tradisjon på minst 800 år. Men for all del, la meg ikke redusere Stiklestads betydning. Det handler i dag bare om å gjenopprette balansen i vårt gangsyn på egen historie. Om Slaget i Hafrsfjord kan sies å være Norges dåp, ble Slaget på Stiklestad Norges konfirmasjon.

Topp-politikerne «klusser» igjen med vår historie

Men noen norske topp-politikere kan fremdeles ikke ta fingrene av fatet fra det som er oppgaven til Norges profesjonelle historikere. Det gjelder det kommende 1000-års minnet om kong Olav Haraldssons fall på Stiklestad i 1030. Det er bevilget millioner av kroner av regjeringen, senest 2 millioner på Hurdal til minnearrangementet om Stiklestad. En imponerende offentlig komité med stortingspresidenten i spissen og med landets nasjonalbibliotekar (som ikke er historiker) har fått vervet å lede feiringen av «at Norge har bestått som rike i 1000 år».

Her kan det vises en grov feil i tidsregningen: Norges «offisielle» fødselsår finnes i slutten på 800-tallet, uansett om faghistorikere er noe uenig om det eksakte årstallet. Norge som rike har bestått i 1200 år! En regjeringskomité uten støtte fra et faghistorisk miljø kan ikke endre det som faghistorikere har kommet frem til gjennom generasjoner av fagfolk og rike diskusjoner! Attpåtil er det faghistoriske miljøet åpenbart fraværende i regjeringens opplegg.

Men ingen faghistorikere har reagert mot dette skandaløse politiske inngrepet i vår etablerte norske historie. Parallellene er altfor tydelige: sporene fører til kommunistiske og fascistiske diktaturstater der historien endres av politikere og ikke av fagfolk. Det samme skjedde jo da statsministrene Bondevik (Kr.F.) og Stoltenberg (Ap) i kraft av sin politikerrolle forfalsket Norges fødsel, uten protest fra noe hold.

Nå kommer topp-politikerne for full musikk igjen – med en ny feilmelding: Norge som rike er 1000 år.

Slaget i Hafrsfjords betydning

Vi har etablert det som et faktum at det moderne Norges fødsel fant sted ca. 872 ved slaget i Hafrsfjord. Det var en brutal militær konfrontasjon som etablerte det norske enekongedømmet, samlet den norske nasjon og la fundamentet for den senere middelalderstaten Norge. Alt var ikke fiks ferdig for kong Harald med seieren i Hafrsfjord. Kongesagaen Fagerskinna fra 1200-tallet bemerker at han måtte kjempe i ti år for enekongetittelen.

Hvis vi samler oss om å finne årsakene til at det kunne bli én nasjon ut av denne militære konflikten, kan vi ikke stoppe opp med innføringen av Harald Hårfagres nokså brutale enekongedømme. Det gikk jo i opp­løsning ved hans sønn, Eirik Blodøks’ flukt til England ca. 932 e.Kr. da den norske kongemakten ble overlatt til halvbroren Håkon den gode, kong Haralds yngste sønn. For å holde et enekongedømme intakt trengtes mer enn militær makt, og det er de sporene jeg nå vil fokusere på.

Svaret på dette spørsmålet finner vi først og fremst i Flatøybok som først i vår tid endelig er oversatt til moderne norsk (kort om historien 600 år). Dette verket som ble skrevet i 1387 viser at slaget i Hafrsfjord ikke bare innledet det norske enekongedømmet, men ved at Håkon den gode gjeninnførte bøndenes makt, ble kongedømmet et «folkeeie». Og alle de som hadde flyktet fra farens «ofriki» eller blitt vikinger av andre grun­ner, nå hadde fått et felles generelt verdigrunnlag:

1.    felles politisk system: tingsystemet, protodemokratisk antisentral­istisk.

2.    felles lovsystem.

3.    felles språk (norrønt).

4.    felles kultur og skikker.

5.    felles etnisk grunnlag – i stor grad.

6.    felles historie, fortellertradisjon og myter.

7.    i stor grad felles religion: mer og mer kristendommen og samlet om kirken.

Dette felles verdisystemet, med store variasjoner, dannet nå bindevevet for norske småsamfunn fra Vinland (Nord-Amerika), Grønland, via Island, Færøyene, Hjaltland (Shetland), Orknøyene, Nordvest-Skott­land, Suderøyene (Hebridene), Isle of Man, til dels i deler av Irland og helt til Normandie. Dette stort sett uformelle politiske nettverket varte i nesten 600 år, dvs. fra slutten av 800-tallet inntil 1500-tallet. Det er dette unike politiske systemet i Europa Flatøybok dokumenterer ved at omtrent hver komponent i systemet får sin egen kronologiske fremstilling.

Etter Håkon den godes rehabilitering av tingsystemet ca. 950, kunne den norske kongemakten fremstå som det overordnede symbolet for dette norske samveldet av «småstater», men uten krav på praktisk kongelig overmakt. Dermed kan vi si at Slaget i Hafrsfjord ble noe langt mer enn samlingen av Norge til ett rike, det ble foranledningen til Europas lengst fungerende protodemokratiske samvelde, kanskje Europas mest velfun­gerende konføderasjon hvor kongen og religionen var det samlende symbolet, limet, i dette norrøne systemet.

Etter slaget i Hafrsfjord var rammen lagt for at disse 7 nevnte fellesfaktorene kunne utvikle seg. Mer enn noen andre middelalderdokumenter vitner Heimskringla, Fagerskinna og Flatøybok om hvordan Harald Hårfagres regime utviklet seg fra kongelig eneherre­dømme i retning av en slags dynamisk maktbalanse mellom kongemakt og bondemakt, spesielt markert gjennom Håkon den godes konge­dømme.

Denne unike rikssamlingen, klarest dokumentert i kongesagaene, viser hvordan en norsk historisk identitet, si gjerne historiske mentaliteter, var grunnlagt senest på 1200-tallet. Og de har i stor grad latt seg bevare som ganske stabile inntil vår tid. Det er ikke mange land utenom Norge og Island som kan se tilbake på en slik relativt homogen og stabil historie. Startpunktet var Slaget i Hafrsfjord og forklarer Hafrsfjords evige betyd­ning så lenge Norge består, som eidsvollsmennene i 1814 lovet da de sto i ring: «Enig og tro til Dovre faller!»